Definisjon/beskrivelseInflammasjon, ofte med infeksjon i ytre ørekanal. Oftest generalisert i mesteparten av øregangen. Betegnelsen omfatter ikke furunkler i øregangen. 3 former, akutt (<6 uker), kronisk (>3 mndr) og nekrotiserende (en malign form).
Utløsende bakterie som oftest pseudomonas aeruginosa, gule stafylokokker eller sopp.
Symptomer/anamnese
- Smerter (ofte uttalte), med utfod fra øregangen og redusert hørsel.
- Hvis innsyn i øregangen er denne rød og inflammert.
- Kronisk ekstern otitt er ofte assosiert med stenose av øregangen og redusert hørsel, og problemer med tilpassing av høreapparat.
- Nekrotiserende otitt er definert med destruksjon av os temporale, ofte hos diabetikere eller personer med redusert immunforsvar og kan være livstruende. Ofte foreligger også øregangseksem.
- Vanlig også hos svømmere, mennesker som lever i fuktige omgivelser, hos personer uten ørevoks, personer med trang øregang, brukere av høreapparat, og kan også utløses av mekaniske traumer (inkludert vattpinner).
Utredning i allmennpraksis/undersøkelser som ønskes utført
- Otoskopi.
- Ømhet ved trykk på tragus og eventuelt rubor og hevelse av øremuslingen.
- Perkusjon av os temporale ved mistanke om nekrotiserende ekstern otitt.
Behandlingsforslag/terapivalg i allmennpraksis
- Øredråper med steroid og antibiotika ser ut til å ha best effekt. Dryppes i 5-6 døgn.
- Ved soppinfeksjon gis lokalbehandling med antimykotikum.
- Skylling med svak eddiksyre oppløsning (1%) som lages av husholdningseddik.
- I 65-90 % av tilfellene er lokalbehandling, i tillegg til utrensing av puss og detritus, tilstrekkelig.
- Perorale antibiotika har ikke bedre effekt en lokal behandling og bør unngås, unntagen ved nekrotiserende otitt.
Henvisningskriterier: Langvarige, terapiresistente tilfeller.
Kriterier for øyeblikkelig hjelp innleggelse: Mistanke om nekrotiserende ekstern otitt.
Porta Medicus redaksjonen, november 2005. Revider april 2010