Retningslinjer for immunisering mot hepatitt A og B som refunderes av folketrygden.

Gitt av Sosial- og helsedepartementet 19. mai 2000

Innledning

I forbindelse med at det er vedtatt endringer i forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, gir Sosial- og helsedepartementet retningslinjer for immunisering mot hepatitt A og B. Retningslinjene erstatter retningslinjene gitt 14. juni 1996 i rundskriv I-18/96 "Retningslinjer for immunisering mot hepatitt B".

Retningslinjene inneholder en generell orientering om laboratoriediagnostikk av hepatitt A og B, hvilke grupper som bør undersøkes før eventuell vaksinasjon, og hvilke grupper som bør tilbys vaksine og posteksponeringstiltak. Rekvirering av vaksine og immunglobulin er nærmere omtalt.

Retningslinjene omfatter ikke immunisering for beskyttelse under utøvelse av yrket (med unntak av posteksponeringsimmunisering og immunisering under utbrudd). Det henvises til forskrift om vern av arbeidstakere mot farer ved arbeid med biologiske faktorer og annet arbeidsmiljøregelverk. Folketrygden refunderer ikke utgiftene til slik vaksinasjon.

Retningslinjene omfatter ikke immunisering for beskyttelse på reiser. Folketrygden refunderer ikke utgiftene til slik vaksinasjon.

For nærmere omtale av smittevern mot hepatitt A og B, inkludert immunisering, henvises det til Statens institutt for folkehelses Smittevernhåndbok for kommunehelsetjenesten, Veiledning om vaksinasjon og MSIS-rapport.

Ordliste

I disse retningslinjene har de følgende begrep den angitte betydning:

Anti-HAV:	Antistoff mot hepatitt A-virus.
Anti-HAV IgG:	Vedvarende antistoffer mot hepatitt A-virus. Dannes etter infeksjon og aktiv immunisering og indikerer langvarig immunitet.
Anti-HAV IgM:	Akutt-antistoff mot hepatitt A-virus. Er tilstede fra symptomdebut og inntil 6 måneder etter infeksjonen.
Anti-HBs:	Antistoff mot hepatitt B-overflateantigen. Dannes etter gjennomgått infeksjon og etter vaksinasjon og indikerer langvarig immunitet. Kan også tilføres passivt (intrauterint eller som hepatitt B-immunglobulin).
Anti-HBc:	Antistoff mot hepatitt B-kjerneantigen. Dannes etter alle infeksjoner, men ikke etter vaksinasjon.
HBsAg:	Hepatitt B-overflateantigen. Personer med HBsAg er smitteførende.
HBV-DNA:	Hepatitt B virus-DNA (nukleinsyre). Personer med HBV-DNA er smitteførende.
Eksponering:	Hendelse som kan føre til smitte med det aktuelle virus.
Immunisering:	Det å gjøre noen beskyttet mot hepatitt A eller B gjennom vaksinasjon (aktiv immunisering) eller tilførsel av antistoffer (passiv immunisering).
Kroniske smittebærere:	Personer som er bærere av hepatitt B-virus som vist med positiv test for HBsAg (eller HBV-DNA) i mer enn 6 måneder.
Lavendemiske land for hepatitt B:	Land med lav forekomst av hepatitt B, for tiden: Norden, Storbritannia, Irland, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Sveits, Tyskland, Østerrike, USA, Canada, New Zealand og Australia.

Hepatitt A

I Innledning

Hepatitt A-virus replikeres i leveren og skilles ut i avføringen. Viruset smitter hovedsaklig fekal-oralt indirekte via hender eller næringsmidler. Viruset kan også smitte via blod, som ved felles bruk av sprøyter og kanyler. Inkubasjonstiden er 15-50 dager, gjennomsnittlig 28. Virusmengden er høyest de to siste ukene før sykdommen bryter ut.

Hepatitt A forebygges på tre måter. For det første får personer med sykdommen personlig smittevernveiledning slik at de ikke sprer smitten. For det andre bidrar god vann- og næringsmiddelhygiene til at næringsmidler ikke forurenses av human feces. For det tredje beskytter man de særlig smitteutsatte gjennom immunisering.

Nedenfor gis retningslinjer for hvem som bør tilbys slik immunisering før eller etter eksponering. Videre beskrives rutiner for rekvirering og betaling av vaksine og humant normalt immunglobulin. Andre forholdsregler mot hepatitt A-smitte omtales ikke.

II Preeksponeringsimmunisering

Til preeksponeringsimmunisering brukes vanligvis vaksinasjon (aktiv immunisering). Hepatitt A-vaksinen inneholder inaktivert hepatitt A-virus. Dosestørrelser og anbefalt vaksinasjonsregime oppgis i pakningsvedlegget. Etter grunnvaksinasjon varer beskyttelsen antakelig minst tjue år.

Serologisk testing før vaksinasjon

Vaksinering av immune personer øker ikke risikoen for bivirkninger. Serologisk testing før vaksinasjon er derfor aldri påkrevet, men slik testing kan spare unødvendig vaksinasjon av immune personer. Her blir det en avveining mellom utgiftene til vaksinasjon og utgiftene til testing, og denne avveiningen avgjøres av sannsynligheten for at personen allerede er immun. Dersom man forventer dårlig medvirkning av pasienten, kan man ta blodprøve til serologisk testing samtidig som man setter første dose.

I tabell 1 er de gruppene som vanligvis bør testes før vaksinasjon, spesielt merket. Dersom serologisk testing før vaksinasjon er aktuelt, rekvireres analyse for anti-HAV.

Målgrupper for vaksinasjon

Insidensen av hepatitt A er til vanlig lav i Norge. Hepatitt A-vaksinen skal bare tilbys personer som er særlig utsatt for smitte. Valget av gruppene som tilbys vaksine, bygger på kunnskap om virusets smittemåter, utbredelsen av hepatitt A i Norge og mulighetene for å bli eksponert.

B Særlig smitteutsatte personer · Stoffmisbrukere #

D Personer med visse sykdommer eller - tilstander som gjør dem mer utsatt for hepatitt A eller dens konsekvenser · Pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig krever behandling med blod eller blodprodukter · Pasienter som har kronisk leversykdom

F Særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge · Særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge. Målgruppen for vaksinasjon bestemmes av smittevernansvarlig kommunelege i samarbeid med Folkehelsa

Tabell 1. Målgrupper for hepatitt A-vaksinasjon. # betyr at personene vanligvis bør testes før vaksinasjon (se ovenfor). (Bokstavkodene overensstemmer med liknende grupper for hepatitt B-vaksinasjon.)

Serologisk testing etter vaksinasjon

Ettersom praktisk talt alle vaksinerte blir immune, er det ikke indisert med serologisk testing etter vaksinasjon.

Rekvirering og betaling

Vaksine til preeksponeringsimmunisering av gruppene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark og må inneholde indikasjonsangivelse eller bokstav for målgruppe, henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse. I noen situasjoner ønsker legen å vaksinere en pasient umiddelbart uten å måtte vente på forsendelsen fra Folkehelsa. Etter at indikasjonen er avklart med Folkehelsa kan man da benytte vaksiner som tidligere er rekvirert til andre pasienter og så etterfylle disse med vaksiner som rekvireres til den siste pasienten.

Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, § 4.

For personer i målgruppe B og D hvor det er indisert med både hepatitt A- og hepatitt B-vaksinasjon kan den kombinerte hepatitt A+B-vaksinen være et alternativ.

III Posteksponeringsimmunisering

Til posteksponeringsimmunisering brukes humant normalt immunglobulin (HNIG) med tilstrekkelig titer av hepatitt A-antistoff (passiv immunisering). Det er foreløpig uklart om hepatitt A-vaksine kan gi beskyttelse etter eksponering. HNIG inneholder konsentrerte immunglobuliner, herunder anti-HAV, som er fremstilt av humant plasma. HNIG brukes til profylakse mot infeksjon etter eksponering. Dose-størrelser oppgis i pakningsvedlegget.

Eksponering

Med eksponering menes en hendelse som kan føre til smitte. Følgende forutsetninger må være oppfylt for at en hendelse kan føre til hepatitt A-smitte:

Virus er til stede
· Smittekilden må ha hepatitt A. Dette kan bekreftes med anti-HAV IgM.
· Eksponeringen må ha skjedd mens kilden var smitteførende.

Viruset har en smittevei og inngangsport
· Det har vært mulighet for oral eksponering for avføring, eventuelt via mat, vann eller fingre. Dette kan også inkludere seksuell kontakt.
· Man kan også tenke seg perkutan eksponering ved sprøytedeling og fekal-perkutan eksponering ved kontaminering av narkotika eller brukerutstyr med avføring før injisering.

Den eksponerte er ikke immun
· Den eksponerte er ikke naturlig immun (anti-HAV-positiv).
· Den eksponerte er ikke beskyttet etter vaksinasjon.

Profylakse

Så snart som mulig og innen to uker etter det sannsynlige tidspunktet for den siste eksponeringen gis en dose HNIG. Dersom eksponering har foregått over lengre tid, kan man gi HNIG til smittekontaktene inntil to uker etter at indekspasienten ble syk. Beskyttelsen er høyere jo tidligere i inkubasjonsfasen HNIG kan gis. Senere i inkubasjonsfasen vil HNIG ofte bare mildne sykdomsforløpet. To uker og mer etter eksponering gir HNIG ingen beskyttelse. Testing av kontaktene for anti-HAV før HNIG gis, vil forsinke og fordyre prosessen og anbefales ikke.

Personer som sannsynligvis har vært eksponert · Husstandsmedlemmer og seksualpartnere til pasienter med hepatitt A og eventuelt andre nærkontakter som har spist mat som pasienter har håndtert · Ansatte og barn i barnehager med et tilfelle av hepatitt A · Nærkontakter til indekspasienter ved utbrudd i skoler, fengsler eller helseinstitusjoner dersom overføring av hepatitt A-virus i skolen, fengselet eller institusjonen er dokumentert

Tabell 2. Posteksponeringsimmunisering mot hepatitt A

Rekvirering og betaling

Humant normalt immunglobulin til posteksponeringsimmunisering etter retningslinjene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark med henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse. Som regel ønsker man å immunisere så raskt som mulig uten å måtte vente på forsendelsen fra Folkehelsa. Etter at indikasjonen er avklart med Folkehelsa kan man da benytte HNIG som man har på kontoret og så etterfylle disse med HNIG som rekvireres til den siste pasienten.

Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, § 4.

Hepatitt B

I Innledning

Hepatitt B-virus replikeres i leveren og fins i blod og blodholdige kroppsvæsker. Viruset smitter hovedsaklig ved perkutan og slimhinneeksponering for blod, inkludert perinatal smitte. Inkubasjonstiden er 45-180 dager, gjennomsnittlig 60-90 dager.

Hepatitt B forebygges på tre måter. For det første forsøker man å spore opp smittebærere og gi dem personlig smittevernveiledning slik at de ikke sprer smitten. For det andre informeres befolkningen om smitteveiene for hepatitt B. Der det er aktuelt, oppfordres det til å bryte smitteveiene, for eksempel ved å bruke kondom og ikke dele sprøyter. For det tredje beskytter man de usmittede gjennom immunisering.

Nedenfor gis retningslinjer for hvem som bør tilbys slik immunisering før eller etter eksponering. Videre beskrives rutiner for rekvirering og betaling av vaksine og hepatitt B-immunglobulin. Andre forholdsregler mot hepatitt B-smitte omtales ikke.

II Preeksponeringsimmunisering

Til preeksponeringsimmunisering brukes vaksinasjon. Hepatitt B-vaksinen inneholder genteknologisk fremstilt overflateantigen fra hepatitt B-virus (HBsAg). Vanlig grunnvaksinasjon består av tre doser som gis ved henholdsvis måned 0, 1 og 6. Antistoffnivå som gir beskyttelse oppnås hos 50% etter en dose, over 80% etter to doser og over 90% etter tre doser. Dosestørrelser oppgis i pakningsvedlegget.

Serologisk testing før vaksinasjon

Vaksinering av immune personer eller smittebærere øker ikke risikoen for bivirkninger. Serologisk testing før vaksinasjon er derfor aldri påkrevet, men slik testing kan spare unødvendig vaksinasjon av immune personer eller smittebærere. Her blir det en avveining mellom utgiftene til vaksinasjon og utgiftene til testing, og denne avveiningen avgjøres av sannsynligheten for at personen allerede er immun eller smittebærer. Dersom man forventer dårlig medvirkning av pasienten, kan man ta blodprøve til serologisk testing samtidig som man setter første dose.

I tillegg må man vurdere om personen skal testes serologisk som ledd i å spore opp smittebærere og eventuelt beskytte nærkontakter. I tabell 4 er de gruppene som vanligvis bør testes før vaksinasjon, spesielt merket.

Dersom serologisk testing før vaksinasjon er aktuelt, rekvireres analyse for HBsAg og anti-HBc. Dersom HBsAg er til stede, er også viruset til stede og personen er smittsom. Anti-HBc er antistoff som er dannet som svar på tidligere gjennomgått infeksjon eller vedvarende bæring av viruset. Dersom HBsAg eller anti-HBc eller begge er positive, vil det kreve nærmere laboratorieundersøkelser. Personen vaksineres ikke.

HBsAg	Anti-HBc	Vaksinasjon	Kommentarer
+	+	Nei	Personen er allerede smittet og må utredes videre for å avklare bærerstatus. Sannsynligvis er vedkommende bærer.
+	-	Nei	Personen er i inkubasjonsfasen av hepatitt B og må følges opp for å avklare om vedkommende blir bærer.
-	+	Nei	Personen er allerede smittet og må utredes videre for å avklare bærerstatus. Sannsynligvis er vedkommende ikke smittebærer.
-	-	Ja	Det er ikke holdepunkter for at personen noen gang har hatt hepatitt B.

Tabell 3. Tolkning av analyser ved serologisk testing av en person før hepatitt B-vaksinasjon.

Målgrupper for vaksinasjon

Insidensen av hepatitt B er til vanlig lav i Norge. Hepatitt B-vaksinen skal bare tilbys personer som er særlig utsatt for smitte. Valget av gruppene som tilbys vaksine, bygger på kunnskap om virusets smittemåter, utbredelsen av hepatitt B i Norge og andre land og mulighetene for å bli eksponert.

A Personer med langvarig omgang med kjente kroniske smittebærere* · Nyfødte barn av kroniske smittebærere · Medlemmer av samme husstand som kroniske smittebærere # · Seksualpartnere til kroniske smittebærere # · Barn i familiedaghjem eller barnehageavdeling med kroniske smittebærere under 3 år · Beboere i samme bofellesskap som psykisk utviklingshemmede kroniske smittebærere #

* Indikasjonen gjelder omgang med kroniske smittebærere. Dersom personer med akutt hepatitt B forventes å neglisjere den personlige smittevernveiledningen og dermed kan utgjøre en smittefare for f.eks. seksualpartnere og husstandsmedlemmer, kan legen i samråd med Folkehelsa vurdere om det er indikasjon for umiddelbar vaksinasjon av disse personene.

B Andre særlig smitteutsatte personer · Stoffmisbrukere # · Menn som har sex med menn # · Prostituerte

C Personer med utenlandsk bakgrunn · Personer under 25 år med foreldre som er født i land utenfor lavendemisk område # · Spedbarn av foreldre fra land utenfor lavendemisk område

Barn og ungdom med utenlands bakgrunn bør vaksineres fordi de normalt har større risiko for å bli eksponert for hepatitt B enn andre personer i Norge. Dette med mindre de kan dokumentere at de allerede er fullverdig vaksinert. Barn med utenlandsk bakgrunn vil antakelig oftere oppholde seg i husstander med kroniske bærere. Ungdom med utenlandsk bakgrunn vil antakelig oftere velge seksualpartner med bakgrunn fra sitt eget opphavsland utenfor lavendemisk område og derfor med større risiko for å være bærer.

D Personer med visse sykdommer eller tilstander som gjør dem mer utsatt for hepatitt B eller dens konsekvenser · Pasienter som har kronisk nyresvikt # · Pasienter som har kronisk leversykdom # · Pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig krever behandling med blod eller blodprodukter · Personer med Downs syndrom

E Personer som utsettes for smittefare under utdanningen i Norge · Studenter i medisin, operasjonssykepleie, anestesisykepleie, intensivsykepleie, jordmorfag, odontologi, tannpleie og bioingeniørfag.

Tabell 4. Målgrupper for hepatitt B-vaksinasjon. # betyr at personene vanligvis bør testes før vaksinasjon (se ovenfor).

Serologisk testing etter vaksinasjon, revaksinasjon

For å undersøke om den vaksinerte er blitt beskyttet, måles anti-HBs om lag tre måneder etter siste dose. Dette er antistoffer som dannes mot overflate-proteinet HBsAg, altså vaksineantigenet. Formålet med undersøkelsen er å kontrollere om personen er beskyttet.

Anti-HBs	Tolkning
> 100 IU/l	Personen er langvarig beskyttet. Revaksinasjon med én dose etter ti år.
10 - 100 IU/l	Personens beskyttelse kan være kortvarig. Revaksinasjon med én dose etter ett-to år, og én dose ti år etter dette igjen.
< 10 IU/l	Det er usikkert om personen er godt nok beskyttet. Gi straks en fjerde dose, vent tre måneder og mål anti-HBs på ny. Dersom nivået fremdeles er under 10 IU/l, startes tre-dose-vaksinasjon på nytt slik at den fjerde dosen regnes som den første dose. Dersom tilfredsstillende nivå ikke er oppnådd etter seks doser, er videre vaksinasjon antakelig nytteløst.

Tabell 5. Tolkning av analyser ved serologisk testing etter hepatitt B-vaksinasjon.

Rekvirering og betaling

Vaksine til preeksponeringsimmunisering av gruppene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark og må inneholde indikasjonsangivelse eller bokstav for målgruppe, henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse. Vanligvis rekvireres alle tre doser samtidig.

I noen situasjoner ønsker legen å vaksinere en pasient umiddelbart uten å måtte vente på forsendelsen fra Folkehelsa. Etter at indikasjonen er avklart med Folkhelsa kan man da benytte vaksiner som tidligere er rekvirert til andre pasienter og så etterfylle disse med vaksiner som rekvireres til den siste pasienten.

Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, § 4.

For personer i målgruppe B og D hvor det er indisert med både hepatitt A- og hepatitt B-vaksinasjon kan den kombinerte hepatitt A+B-vaksinen være et alternativ.

III Posteksponeringsimmunisering

Hepatitt B-immunglobulin (HBIG) inneholder høytitret anti-HBs som er fremstilt av humant plasma fra immune personer. HBIG brukes til profylakse mot infeksjon etter eksponering. HBIG gis alltid sammen med en hurtigserie av vaksine. En slik hurtigserie består av en dose ved 0, 1 og 2 måneder og en dose ved 12 måneder for å gi langtidsbeskyttelse. Dosestørrelser oppgis i pakningsvedlegget.

Eksponering

Med eksponering menes en hendelse som kan føre til smitte. Følgende forutsetninger må være oppfylt for at en hendelse kan føre til hepatitt B-smitte:

Virus er til stede
· Smittekilden må være HBsAg-positiv (eller HBV-DNA-positiv). Dersom kildens status er ukjent og ikke raskt kan avklares (f.eks. ved testing for HBsAg), må sannsynligheten for at kilden er smitteførende vurderes utfra kjennskap til forekomst av hepatitt B-virus i Norge.
· Virus er til stede i følgende kroppsvæsker (etter synkende konsentra-sjon): blod, sårvæske, sæd og cervixsekret. Spytt uten blodtilblanding regnes vanligvis ikke som smitteførende. Sprøytespisser som er kastet i naturen eller på andre uforsvarlige måter regnes alltid å komme fra stoffmisbrukere, og disse må regnes som smitteførende. Virus kan overleve iallfall en ukes tid utenfor kroppen. Det er i praksis ikke mulig å undersøke om blodrester i sprøyter inneholder virus.

Viruset har en smittevei og inngangsport
· Perkutan eksponering ved stikk på nål eller annen skarp gjenstand, eller et bitt som forårsaker blødning.
· Mukokutan eksponering ved kontaminering av øye, munnslimhinner eller skadet hud. Dette inkluderer eksponering av barn i fødselskanalen.
· Seksuell eksponering ved ubeskyttet samleie.

Den eksponerte er ikke immun
· Den eksponerte er ikke smittebærer.
· Den eksponerte er ikke naturlig immun.
· Den eksponerte er vaksinert mot hepatitt B, men med usikker beskyttelse.

I praksis er det indikasjon for posteksponeringsimmunisering i tre situasjoner:
· Stikkskade med HBsAg-positivt blod eller søl av slikt blod på slimhinner eller skadet hud. For praktiske formål må uforsvarlig henslengte sprøytespisser regnes å inneholde HBsAg-positivt blod.
· Seksuell eksponering for HBsAg-positiv person.
· Perinatal eksponering av barn født av HBsAg-positiv mor.

Profylakse

Stikkskader, slimhinneeksponering og seksuell eksponering

Førstehjelp ved stikk eller bitt består i å rense såret og skylle med rikelig vann. Ved eksponering på øyne skylles også. Deretter kontaktes lege for vurdering av indikasjon for posteksponeringsimmunisering.

Så raskt som mulig og innen 48 timer etter stikkskade, slimhinneeksponering eller seksuell eksponering gis profylaktisk behandling (tabell 6). Etter 48 timer er ikke HBIG effektivt. Da gis bare vaksine. Det er som regel ikke tid til å undersøke om den eksponerte er bærer, naturlig immun eller vaksinert ved hjelp av serologisk testing.

Så tidlig som mulig undersøkes den eksponerte med henblikk på HBsAg (nullprøve). Seks måneder etter eksponering tas en ny prøve til analyse for HBsAg for å se om vedkommende likevel er blitt smittet. Etter fullført vaksinasjon anbefales måling av anti-HBs for å vurdere eventuelt behov for ytterligere vaksinedoser.

Den eksponerte		Tiltak dersom kilden sikkert eller sannsynlig er HBsAg-positiv (Uforsvarlig henslengte sprøytespisser regnes i praksis å komme fra HBsAg-positive stoffmisbrukere.)
Vaksinasjonsstatus	Anti-HBs målt om lag tre måneder etter grunnvaksinasjonen eller nå
Ikke vaksinert	-	HBIG straks og full hurtigvaksinasjon (måned 0, 1, 2 og evt. 12)
Én dose	-
To doser	-	HBIG og én dose vaksine straks
Tre eller flere doser	< 10 IU/l	HBIG og én dose vaksine straks
	> 10 IU/l, men < 100 IU/l	Én dose vaksine straks

Tabell 6. Posteksponeringsimmunisering mot hepatitt B (utenom perinatal eksponering)
Perinatal eksponering (profylakse til nyfødte av HBsAg-positive mødre)

Hepatitt B-virus kan smitte fra mor til barn i perinatalperioden. Hepatitt B-immunglobulin og vaksine kan redusere faren for at barnet blir bærer fra over 90% til under 5%.

Umiddelbart etter fødselen gis HBIG og første vaksinedose til den nyfødte på to ulike steder etter at huden er tørket ren for blod og desinfisert med 70% sprit. Senere gis en dose vaksine ved måned 1, 2 og 12, til sammen fire doser vaksine.

Tolv til femten måneder etter fødselen anbefales en prøve til analyse for HBsAg for å se om barnet likevel er blitt smittet. Etter fullført vaksinasjon anbefales måling av anti-HBs for å vurdere eventuelt behov for ytterligere vaksinedoser.

Barnet kan ammes hele tiden dersom regimet ovenfor følges.

Rekvirering og betaling

Vaksine og hepatitt B-immunglobulin til posteksponeringsimmunisering etter retningslinjene ovenfor rekvireres av lege og utleveres fra Folkehelsa. Folkehelsa foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med retningslinjene. Rekvisisjonen skrives på en blå resept eller eget ark og må inneholde indikasjonsangivelse ( for eksempel "posteksponering" eller "nyfødt"), henvisning til § 4 og pasientens navn, fødselsdato og adresse.

Utgiftene dekkes av Folketrygden etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktigere legemidler og spesielt medisinsk utstyr, § 4.

Utdrag fra forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr

§4

1. Folketrygden yter stønad til legemidler ved allmennfarlige smittsomme sykdommer etter denne paragrafen til den som oppholder seg i Norge, selv om vedkommende ikke er medlem i trygden. Med allmennfarlige smittsomme sykdommer menes følgende sykdommer (se forskrift av 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer):

Botulisme, Chlamydiainfeksjon, genital, Difteri, Flekktyfus, Gonore, Gulfeber, Hemoragisk feber, Hepatitt A-virusinfeksjon, Hepatitt B-virusinfeksjon, Hepatitt C-virusinfeksjon, Hepatitt E-virusinfeksjon, HIV-infeksjon, Kikhoste, Kolera, Legionellose, Lepra, Meningokokksykdom, Miltbrann, Paratyfoidfeber, Pest, Poliomyelitt, Rabies, Shigellose, Syfilis, Tilbakefallsfeber, Tuberkulose, Tyfoidfeber, Sykdom forårsaket av enteropatogen E. coli (enterohemoragisk E. coli/EHEC, enteroinvasiv E. coli/EIEC, enteropatogen E. coli/EPEC, enterotoksigen E. coli/ETEC, enteroaggregativ E. coli/EAggEC), Sykdom forårsaket av meticillin-resistente gule stafylokokker, Sykdom forårsaket av multiresistente pneumokokker, Sykdom forårsaket av vancomycin-resistente enterokokker .

2. Det ytes stønad til utgifter til antiinfektive legemidler (ATC-kode J) til behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Legemidler til behandling av tuberkulose rekvireres og utleveres fra Rikshospitalets apotek. Det skal opplyses om pasientens navn og fødselsnummer og behandlende leges fulle navn og arbeidssted. Statens helseundersøkelser må for den enkelte pasient godkjenne utlevering av Rifampicin. Til pasienter under behandling for tuberkulose ytes det også stønad til vitamin B6 (pyridoksin) ved truende polynevrittkomplikasjon.

Oppgjør for legemidler til behandling av tuberkulose foretas av Rikstrygdeverket eller det trygdekontor Rikstrygdeverket bestemmer.

Det ytes ikke stønad etter denne paragrafen til legemidler til behandling av infeksjoner med atypiske mykobakterier. Det kan etter søknad ytes stønad etter § 2 eller § 10 andre ledd.

Det ytes stønad til immunstimulerende legemidler (ATC-kode L03A) til behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer i henhold til retningslinjer gitt av Sosial- og helsedepartementet. Det må sendes søknad for den enkelte pasient til trygdekontoret.

Legemiddelbehandling av HIV-infeksjon skal være instituert ved infeksjonsmedisinsk sykehusavdeling eller poliklinikk, eller av spesialist i vedkommende spesialitet. Legen kan rekvirere legemidlene til seg selv for å bevare pasientens anonymitet.

Det ytes stønad til antiinfektive legemidler til forebygging av allmennfarlige smittsomme sykdommer hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i særlig fare for å bli smittet i Norge.

3. Det ytes stønad til vaksiner, immunglobuliner og immunsera til forebygging og behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer i henhold til følgende tabell:

Sykdom	Preparater	Indikasjoner
Botulisme	Botulisme antiserum	Til personer med botulisme.
Difteri	Difteri vaksine eller difteri-stivkrampe-vaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
	Difteri antiserum	Til personer med difteri.
Flekktyfus	Flekktyfus-vaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
Gulfeber	Gulfebervaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
Hepatitt A	Hepatitt A-vaksine	Brukt pre-og posteksposisjonelt etter retningslinjer gitt av Sosial- og helsedepartementet
	Humant normalt immunglobulin	Brukt posteksposisjonelt etter retningslinjer gitt av Sosial- og helsedepartementet.
Hepatitt B	Hepatitt B-vaksine	Brukt pre- og posteksposisjonelt etter retningslinjer gitt av Sosial- og helsedepartementet.
	Hepatitt B-immunglobulin	Brukt posteksposisjonelt etter retningslinjer gitt av Sosial- og helsedepartementet.
Kikhoste	Kikhostevaksine	Til uvaksinerte eller delvis vaksinerte nærkontakter under 2 år av person med kikhoste.
Kolera	Koleravaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
Meningokokksykdom	Meningokokk A+C-vaksine	Til personer mellom 2 og 25 år uten miltfunksjon. Til nærkontakter over 2 år av person med meningokokk A- eller C-sykdom.
Pest	Pestvaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
Pneumokokksykdom (resistent)	Pneumokokk-vaksine	Til personer over 2 år med HIV-infeksjon. Til personer over 2 år uten miltfunksjon.
Poliomyelitt	Poliovaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.
Rabies	Rabiesvaksine Rabies immunglobulin	Brukt posteksposisjonelt.
Tuberkulose	BCG-vaksine	Etter Forskrift om tuberkulosekontroll
Tyfoidfeber	Tyfoidfeber-vaksine	Til særlig smitteutsatte personer ved utbrudd i Norge.

Preparatene rekvireres fra og utleveres av Statens institutt for folkehelse som foretar en nærmere vurdering av om indikasjonen i det enkelte tilfelle er i samsvar med denne paragrafen.

Oppgjør for legemidler, vaksiner og sera som utleveres av Statens institutt for folkehelse foretas av det trygdekontor Rikstrygdeverket bestemmer.

Utgifter til vaksiner for beskyttelse på reiser utenfor Norge dekkes ikke av folketrygden.