Luftveisinfeksjoner, øvre

EKSTERN OTITT
Infeksjon i øregangen.

ETIOLOGI
Skyldes oftest Pseudomonas aeruginosa, gule stafylokokker eller sopp. Predisponerende faktorer er bading, øregangseksem, psoriasis og fremmedlegemer.

DIAGNOSTIKK

Symptomer og funn.
Først kløe og ubehag, deretter tiltakende fornemmelse av at øregangen er tilstoppet. Moderat hørselstap kan forekomme. Sekret og rubor i øregangen. Ømhet ved trykk på tragus og eventuelt rubor og hevelse av øremuslingen. Symptomene er oftest ensidige. Laboratorieundersøkelser. Undersøkelse med henblikk på bakterier og sopp ved cellulitt og ved terapisvikt.

Differensialdiagnoser

• Otitis media med perforasjon
• Malign ekstern otitt: sjelden sykdom, hovedsakelig hos eldre diabetikere

ANTIBIOTIKABEHANDLING
Lokalbehandling med øredråper med kortikosteroider og antiinfektiva i kombinasjon i 5-6 døgn, eventuelt først saltvannstampong som pasienten selv fjerner etter 1-2 døgn. Ved soppinfeksjon gis lokalbehandling med antimykotikum. Det er som regel ikke behov for systemisk antibiotikabehandling.

ANNEN BEHANDLING
Utrenskning av puss, detritus og ørevoks fra øregangen.

FORSIKTIGHETSREGLER OG OPPFØLGING
Hvis infeksjonen spres og forårsaker cellulitt i det omgivende vev, bør systemisk antibiotikabehandling gis etter at prøve til bakteriologisk undersøkelse er tatt. Aktuelle valg er ciprofloksacin eller dikloksacillin/kloksacillin. Behandling justeres når svar på bakteriologisk undersøkelse foreligger. Ved terapiresistent ekstern otitt, særlig ensidig og hos barn, må man mistenke at det kan foreligge en underliggende kronisk otitis media.

DOKUMENTASJON
Bø B, Medbø A. Ekstern otitt. I: Allmennmedisin, klinisk arbeid. Hunskår S, red. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997: 182.