Definisjon/beskrivelse
Tidligere klassifisert som non-A-non-B. Forårsaket av identifisert hepatitt C virus (HCV) som er et RNA flavovirus. Viktig årsak til kronisk leversykdom. Nominativt meldeplikitig. Ca 20-30 000 personer i Norge. 75-90% er asymptomatiske og uten icterus. Behandlingen er basert på Interferon-a i kombinasjon med et virusid (ribavirin). Behandlingsvarighet ca 1 år.
Symptomer/anamnese
Høyrisikopersoner er: Personer som har injisert ulovlig medisiner, som har fått injisert koagulasjonsfaktorer laget før 1987, fått blodoverføring eller transplantert organeer før juli 1992, som har gjennomgått langvarig hemodialyse, med uforklarlig forhøyet ALAT, helsearbeidere som har vært utsatt for nålestikk eller vært i kontakt med slimhinner til HCV-positive kvinner.
Differensialdiagnoser er andre former for hepatitt.
Utredning i allmennpraksis/undersøkelser som ønskes utført
Prøvetaking tas etter individuell vurdering. Testing anbefales av personer med symtomer eller tegn på leversykdom. Det er foreløpig ikke indisert med rutine screening hos asymptomatiske høyrisiko personer, men må vurderes individuelt da tidlig diagnostikk og behandling er viktig. Avventende holdning i påvente av symptomer kan forsinke diagnose og behandling, og medføre dårligere behandlingseffekt. Test på HCV, leverenzymer, bilirubin.
Behandlingsforslag/terapivalg i allmennpraksis
Utredes i sykehus og behandlingen skal startes i sykehus, men kan følges opp hos allmennlege. Da HCV kan gi sykdom etter lang tid er det foreløpig usikkert hva som kan oppnås med behandling. Aktuell behandling er effektiv i 40-85% av tilfellene, avhengig av viral genotype. Samtidig normalisering av leverenzymer og forbedret leverhistologi. Dette indikerer nytteverdi av behandling, som bør starte tidligst mulig.
Henvisningskriterier: Skal henvises.
Porta Medica redaksjonen, jan 2006.
|
Nyttige lenker
Fra legemiddelhåndboka:
Akutte virushepatitter
Kronisk virushepatitt |
(Opprettet 23.jan.2006, sist endret 07.mar.2012)